“ Ulike vitensdisipliner og vitenstradisjoner konstitueres delvis av de ulike formålene de disiplinene og tradisjonene har. Men at to teorier fra ulike vitensfelt har ulike formål trenger ikke innebære at de beskjeftiger seg med separate studieobjekter. Det vil si: Det kan foreligge ulike hensikter med å ta opp det bestemte fenomenet. Studieobjektet kan inneha forskjellige egenskaper eller aspekter som fordrer forklaring fra én teori og den tradisjonen eller disiplinen denne hører hjemme i, men fordringen trenger ikke nødvendigvis å gjelde for en annen. Disse egenskapene og aspektene kan selv tillegges objektet på bakgrunn av hva teorien sier at objektet er. Således trenger ikke to teorier med ulikt formål og ulike måter å objektivere et fenomen på, å være motstridige, selv om de tilgrunnliggende oppfatningene de springer ut av på sitt vis er motstridige. ”

Jeg vet ikke om jeg egentlig trenger å si så mye mer om dette. Fancy ord gjør deg i alle fall ikke nødvendigvis smartere, det får deg bare til å virke mer usikker. Og stressa. Og livredd. Slappa.

Mar 23 2009

Quote

Det finnes respekt, det finnes kommunikasjon og det finnes sympati. Og takket være disse tre tingene burde det ikke være så (jævlig) vanskelig å få mellommenneskelige forhold til å fungere sånn passe ok. Men hva med mangel på respekt, uvilje til kommunikasjon og eksponering av usympatiske trekk? Det gjør det hele vanskeligere. (hvorfor er det så jævlig vanskelig å oppføre seg som voksne, oppegående mennesker?) Jeg skulle egentlig skrevet en oppgave om ondskap, men det eneste jeg tenker på er menneskets tilbøyelighet til å ikke handle i overensstemmelse med moralloven og deres skrøpelighet og hang til ondskap og det er ikke egentlig Kant jeg tenker på selvom det er han som har kommet opp med alt dette, det er stedet jeg bor, det er undervurderingen jeg blir utsatt for (jeg er faktisk ikke en kontrollerende bitch, og du hadde visst det hvis du snakket med meg) og det er det at jeg gruer meg til å dra hjem. Man gruer seg ikke til å dra hjem til et sted man har bodd i tre år, gjør man vel? Det finnes også ansiennitet, noe jeg har og som pleier å fremkalle (i alle fall litt) respekt. (RESPEKT for faen) Det er mange ting muslimer må lære seg, som å ikke tro at kvinner er enten svake eller manipulerende (snikislamiseringen har nådd mitt hjem, men jeg er ikke egentlig redd for muslimer, og jeg er egentlgi politisk korrekt bare ikke nå). Hadde du kjent meg, hadde du prøvd så hadde du visst at jeg ikke kontrollerer noen, du hadde visst at jeg kunne rope CHECK! på halvparten av punktene, men du kan jo (for helvete) ikke se meg inn i øynene en gang så hvordan kan du vite det? Ja, verden er urettferdig. I følge Rawls er rettferdighet å få som fortjent, og det får åpenbart ingen av oss, men det er ikke min feil og ikke noen andre sin feil, det er bare det at du har flytta inn et sted hvor du må respektere andre, ikke oppdra dem, jeg er individ, du er individ og de tre andre, de er tre individer. (INDIVID=PERSON=MENNESKE!!!MENNESKE!!!) Jeg veit du jobber i barnehage, og at du mener barn skal behandles som voksne, men det betyr ikke at voksne skal behandles som barn. (jævla idiot)

TELL THAT FUCKING BITCH TO CHILL, GODDAMNIT !!!

Mar 19 2009

Text

TELL THAT FUCKING BITCH TO CHILL: Høflighet i kunst

Her forleden ble jeg full på et kulturarrangement. Ikke noen stor nyhet i seg selv, men fyllha gjør meg alltid femten igjen og full av opprørstrang. Da er som regel ikke “chill bitch”-modusen langt unna heller. Og det som fikk meg til å ville dra ezekiel 25:17 på alle MTF i rommet denne kvelden var den jævla eimen av høflighet overfor kunsten som bredte seg i rommet. Høflighet er oppskrytt og udugelig, og egentlig ingenting annet enn en unnskyldning for å være avstumpa og ute av stand til å reagere på virkeligheten. Og hva fitte har det i kunsten å gjøre? Jeg vil ha kritikk, protester, jubel, matkrig, whatevz. Hvem bestemte at den beste reaksjonen er ingen reaksjon? Hvem bestemte at publikum har ansvar overfor kunstneren, at publikum skal stå pent på plassen sin og kanskje nikke, applaudere når det er tid for det (hvis det er tid for det) og ikke gå for å tisse midt i en fremførelse? Hvorfor skal jeg ta et hvitt lerret på alvor, eller en tøystige som henger fra taket, hvis det ikke stemmer overens med min naturlige respons på disse som kunstverk?

Jeg synes det skal være lov å si at man ikke skjønte eller kjeda seg eller er too drunk to fu(n)cktion, det må være lov til å pisse på kunsten for det er det den trenger. Den trenger ikke høflighet og stillhet og applaus. Da kan den kjøpe seg et lite keyboard med klappe-lyd, sette seg i sofaen og trykke på den jævla knappen til den dør. For det kommer den til. Kanskje på en scene tilogmed; kunsten dør og blir liggende til den til slutt råtner vekk og hele tiden står det fireogtredve publikummere i en halvsirkel rundt og ser litt nervøst på hverandre mens de hvisker mhm, spennende uttrykk. Ingen tør å gå for ingen har begynt å applaudere og de begynner sakte å skjønne at dette her kanskje ikke var en performance kanskje det er en sånn du vet installasjon og til slutt er det ingenting bare stillhet og nervøs høflighet i en halvsirkel og ingen forstår at de har mistet noe.

CHILL THE FUCK OUT & lær dere å reagere, jævler.

Mar 18 2009

Text